Jeg har blitt mormor!!! Til verdens nydeligste lille vesen…jeg har fått min datter tilbake fra et sted jeg ikke trodde man kunne vende tilbake. Borte vekk er sebrapiken og tilbake står vi nå med en vakker ung og ansvarsfull kvinne.
Men som alltid med oss så er det et MEN…men det er ikke det jeg vil skrive om…for vi klarer oss!
Jeg vil heller fortelle en liten historie om hvor lite som skal til og hvor lite som skal til;
Jeg er så heldig som har sebrapiken, for hun og de rundt henne….jeg lærer hele tiden.
For noen uker siden ble jeg kjent med en vakker kvinne, fra et afrikansk land, som har søkt tilflukt i Norge.
Noen har kanskje fått med seg at jeg vokste opp i nettopp Afrika? Og at jeg har lagt igjen en bit av mitt hjerte der?
Denne unge kvinnen flyktet fra sitt hjemland, i frykt for å bli drept…hvorfor? Fordi hun var kvinne og fordi hun ble misbrukt, voldtatt.
Første gang jeg strakte hånden ut, ville hun ikke ta den…men jeg er ikke kjent for å gi opp…hun fikk bare litt tid…så tok hun tak i min utstrakte hånd.
Hun mistet nesten hele sin familie i sykdom og krig, kom til Norge uten å ønske eller vite dette…samme hvor hun kom, bare det var trygt! Hvor trygt??? Trygt for hvem og for hva? Det er hennes spørsmål.
Jeg tok henne med meg på en liten tur…til butikken hvor hun kunne finne maten hun kjenner , som hun liker og som hun kan lage. Det lyste “julaften” av øynene hennes. Snart et år i Norge og dette var første gang hun så for seg at maten ikke ville vokse i munnen. Hun gledet seg til å spise, gledet seg for å vise alle andre at hun var glad!
Det er så lite som skal til for å glede en annen…strekk ut en hånd, gi bittelitt av deg selv og det betyr så uendelig mer for din neste!
Jeg gjorde det og har fått nok en venn <3
