Sebrapikens mor

…men så kommer man heldigvis på bedre tanker. Mamma er noe man er livet ut, på godt og vondt. Står nå i startgropen med nr 2, men gudskjelov vinner jeg fram i diskusjonen der ennå. Og det er plusspoeng i boka mi…sanker de poengene jeg kan

Hvordan kan man få så to forskjellige barn?

Sebrapiken…skal prøve ut og utkonkurrere alle og deres retningslinjer og meninger. Lillesøster…(”konsekvensbarnet” mitt) veier opp og ned i mente. Men nå er hun på vei inn i en ny era hvor hun faktisk våger å stå på egne ben.
Tro det eller ei, jeg er like stolt og gald i dem begge, og like takknemlig for at jeg får lov til mamma til dem begge. Og takknemlig for at de holder mammakompetansen i hevd

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sebrapiken blomstret fra dag en…oppover, oppover og oppover. Har aldri sett henne så frisk på fem år!! Tanken på hvordan lillesøster ville reagere slo helt feil. Der vi trodde hun ville komme med sitt “diva utrop” og en dans som ville overgå de beste vm-dansene ble det spruttårer i glede. VI klarte det! For egentlig var dagene før og turen ned det verste..etter det gikk det bare opp opp og enda mer opp.

Men vel hjemme igjen kom nedturen Tilbake i samme elendighet. Men nå vet jeg i det minste at det lar seg gjøre og trøster meg med det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Håper jeg, da. Skal overraske sebrapikens lillesøster, lillesnupp Etter et år i utlendighet skal hun hentes hjem av mor (og sebrapiken…men det vet hun ikke).

Lørdag setter vi oss på flyet ned til sydenland hvor lillesnupp har tilbakelagt første år på videregående skole. Hun tror hun skal møte mamma, men der stiller vi to stykker – sebrapiken og mamma. Kan levende forestille meg ansiktsuttrykket og spasmene i den overlykkelige kroppen. Åh, jeg gleder meg!!!

Nå krysser jeg bare fingrene for at sebrapiken er klar til avreise. Det som eventuelt kan komme til å skje på turen kan jeg ikke ta på forskudd, det må jeg ta som det kommer. Lykken over å se de to søstrene sammen er det viktigste

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter så mange års kamp har sebrapikens mor opplevd noe underlig de siste dagene…hun får støtte og hjelp fra uventet hold! Fra psykiatrien…nei, det ville vel vært å regne som det åttende underet. Men fra mennesker bak titler som psykiatrien selv har skapt behov for.
Det kjennes godt å få støtte i denne kampen fra andre enn familie og venner. Ikke misforstå, familie og venner betyr alt, men det kjennes så ufattelig godt å få den fra andre som ikke kjenner meg, men kun har sett historien jeg forteller fra sebrapiken selv og de spor hun har tråkker uten meg. Fra mennesker som er utpekt av det offentlige for å representere henne og hennes interesser.
Først fra hennes advokat, som sa til meg etter møtet i kontrollkommisjonen, at jeg gjorde det eneste en mor kunne gjøre og jeg gjorde det riktige. Så fra vergen hennes som ønsker å jobbe sammen med meg til det beste for sebrapiken.
Jeg blir så ufattelig glad og varm inni meg, og takker dere alle som holder meg oppreist i vanskelige og tunge tider. Dere er alle sammen med på denne kampen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For ikke så mange dager siden kunne vi lese at Storberget gikk tilbake på løftene om strengere/lengre straffer ved voldtekt….fordi det blir for dyrt! For dyrt for hvem, spør jeg.

I vår sak er dette et meget enkelt regnestykke…som så langt har kostet mer for alle unntatt gjerningsmannen, uansett hvordan du snur og vender på brøken.

Voldtekt av mindreårig = 3 mnd bak lås og slå og en erstatning lik 2 mnd lønn for den skyldige. Det må da bli maks bli snakk om 300.000 kr som samfunnet må dekke?

Den utsatte har nå 4 1/2 år innlagt på psyk = min.4.5 mill. I tillegg kommer advokatutgifter for både utsatt og mor…. ja, det er vel 50.000kr. Og mor sykemeldt pga kamp for sin datter = 400.000kr. Tapt inntjening for staten når det gjelder skatt fra den utsatte…hmmmm 5 mill.? Uføretrygd resten av livet…6-7 mill.

Summen av en idiots gjerning er nok ganske så mye høyere enn å putte vedkommende bak lås og slå en god stund fremover, spør du meg, Storberget!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sebrapikens mamma vant omkampen!!! Men det er ingen grunn til feiring, for nå starter jakten på et tilbud til min datter som er BRA! Det lille av tillit jeg hadde til hjelpen her, forsvant i det min klage fikk medhold. Jeg er bare glad for at jeg nå har fått muligheten til å hjelpe min datter, ikke miste henne fordi andre har gitt opp.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Og fem års kamp føltes det forgjeves en liten stakkars stund. Men så kom sinnet, jeg kokte over der jeg satt, men uten at det boblet helt over, heldigvis.
De vil skrive min datter ut! (???) Hun er ikke motivert nok og de trenger plassen til andre (tvangsinnlagte) som er motiverte for behandling. Øh, tenker jeg…finnes det tvangsinnlagte som er motiverte? Er ikke det nettopp en av grunnene til at man må ty til siste mulighet, å tvangsinnlegge? Når alt annet er prøvd?
Og finnes det en alvorlig psykisk syk som er motivert…min datter er psyk! Og det er, i mine øyne, behandlerens oppgave å være motivert. Jeg undres over hva de legger i “vi har prøvd alt”. Det de har prøvd er oppbevaring, og ikke en gang det har de fått til. Hun har jo nesten vært mer på rømmen enn der hun skulle være.
Og rusproblematikken…nei, den var jo et ikke-emne i to år. Så ble den litt-tema, men da var hun for psyk til å få et døgntilbud innen…hallo, hun var innlagt hos dere! Det var dere som skulle få hjelpen dit!!! Og nå er hun, en måned etter, frisk som en fisk, bare et alvorlig rusproblem? Og da er det plutselig ikke deres bord? Nei, mulig dere mener der, men det var i deres forvaring hun ble rusavhengig, det var i deres korridorer rusmidlene florerte der hjelpen skulle florere. Og det er under dere rusinstitusjonene ligger. Her blir det OMKAMP, det lover jeg!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Men som så mange må forholde seg til.
http://www.youtube.com/watch?v=2odAFFgHCes

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvem er definisjonen på uttrykket “godt nok”? Jeg bare spør.
Min datter har nå vært innenfor psykiatrien i 4 (!) år og ingen synlig/merkbar bedring som varer over tid…bare tilleggsproblematikk har kommet til. I deres øyne helt overraskende.
Bakgrunnen for at jeg stiller dette spørsmålet er at jeg deltok på et seminar i regi av psykiatrien hvor en som har ansvaret for å behandle uttrykte seg (muligens litt klønete) om det å ha gjort “alt i sin makt”, men kom ingen vei. Og det var ihvertfall ikke behandlerens feil…årsaken måtte jo ligge hos pasienten.
Og dermed var mine pigger et faktum! Og motargumentene sterke. En følelse av seier når vedkommende, som om i protest, forlot gruppearbeidet og seminaret. Men så kom tvilen…lærte vedkommende noe eller var det enklere å gå og fortsette den kjente og kjære praksisen?
Når jeg hører på argumentene min datters behandlere presenterer meg, så er jeg jammen ikke sikker. Nei, jeg bare venter på at de skal bruke de samme argumentene som denne personen brukte og gi opp.
Men i min verden er det ikke lov å gi opp!
Min oppfordring til psykiatrien er som følgende:
- hver løsningsorientert, ikke problemorientert
- hver pasient er individ, tilpass behandlingen etter dette
- ha et mål med ønsket utgang for pasienten
- kjenn deres egen besøkelsestid – dvs. ta opp arbeidsforhold i egnete forsamlinger, f.eks medarbeidersamtaler eller fagforeningsmøter (som alle vi andre må)
- Vær ydmyke – dere er ikke guds gave til menneskeheten…det er mange av oss som har like lang utdanningsbakgrunn som dere og som faktisk også lærte noe om nettopp YDMYKHET!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ofte blir vi foreldre omtalt som naive og godtroende, like ofte lurer vi på om vi også er det når det gjelder våre barn….ihvertfall en liten stund.
Jeg konfronterte min datter med min mistanke om rusmisbruk for 1 1/2 år siden, i et ansvarsgruppemøte. Altså med alle parter i hennes omverden tilstede. Jeg var naiv, jeg trodde dette var noe hun akkurat hadde begynt med, men det viser seg at også jeg var naiv. Hun hadde tatt i mot stoff første gang et halvt år etter hun ble overført fra akutt til langtidsenhet i psykiatrien.
Nå har det gått enda ett år, hvor jeg gjentatte ganger har påpekt at problemene øker i omfang, har bedt, etterspurt og krevd at nå må kompente mennesker innen rusfeltet involveres…men hva skjer?

INGENTING! Dvs. fra psykiatriens side. De har stukket hodet i sanden, som om problemene skal forsvinne. For min datters del betyr det at rusproblemene har eskalert, flere og nye og alvorlige sykdomsbilder dukker opp og frykten jeg så mange ganger før har kjent på, har tatt over hele meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende